Jeg ser av loggen på denne nettsiden at jeg får stadig flere treff på dette med prematuritet. Jeg kommer derfor i tiden fremover til å utvikle den i takt med hva min logg sier meg at jeg skal legge vekt på. Jeg er klar over at ting foreløpig er ganske uferdig, men det kommer stadig mer. Ta gjerne kontakt med meg om det er noe jeg bør legge spesiell vekt på. Jeg må også beklage at det som står skrevet her er uferdig og noe rotete. Kan bare love at det skal bli bedre.

• Jeg vil gjerne få dele med dere hvordan det var for vårt barn å bli født 3 mnd for tidlig. Jeg vil minne om at jeg ikke har medisinsk kompetanse. Dette er vår og kanskje aller mest min historie.
• Ord kan nok ikke beskrive hvordan det er å plutselig sitte der og se på sitt bittelille barn som egentlig burde ha vært inne i en mage en lang stund til. Barnet er så lite at du kjenner ikke tyngden av det, bare varmen. En varme som du kjenner lenge etter at barnet igjen er plassert i kuvøsen.
• Et prematurt barn er ikke skrukkete, stygt eller rart slik mange inkludert jeg selv trodde før vår sønn kom. Det er et barn akkurat slik alle andre små barn er, bare bittelite. Fordi de har så lite underhudsett, er også ansiktsuttrykk mye mer fremtredende enn hos et fullgått barn. Vår sønn har aldri siden vært så lik sin far som han var den aller første tiden.
• Noen av tankene mine fra den første tiden etter at han ble født:

• min verden er en boble
• der bor jeg
• lever
• spiser
• puster
• i går, dager før og i dag
• er du en varm flekk på brystet mitt
• boblen har ikke fanget morgendagen

Alt handlet om det som skjedde der og da. Så langt som til i morgen var for langt frem for meg. Jeg kunne jo umulig vite om han levde da...

Jeg sender ofte mange tanker til de barna som ikke var så heldige som vår sønn var. De jeg kjente og kjenner og de ukjente der ute som jeg vet det finnes mange av. Det gir varige merker i følelseslivet som man gjemmer i et eget rom bak sin høyre lunge. Å se bittesmå kjemper gjenopplives eller små nakne kropper kjempe seg ut av tilværelsen gjør at man ikke lengre kan gå tilbake til det samme livet man en gang hadde. Når man videre har fulgt familer rundt disse små sjebner, blir man evig forandret. Men man blir også evig forandret når man har sett bittesmå ettåringer som ble født 3-4 mnd for tidlig som mestrer kunsten å gå! Glade og lykkelige 2-åringer som klarer å ta naturlig del i det sosiale liv, gjør også stort inntrykk. (det er heller ingen selvfølge for et prematurt barn)

• jeg sitter i en lenestol
• lyden av effektivitet
• drønner
• stille
• alarmene uler brutalt
• der ute
• utenfor min lille boble
• og jeg
• bor
• lever
• spiser og
• puster

Er du interessert i prematuritet, så følg med her. Det vil komme mer om vår historie. Ta gjerne kontakt med meg om jeg kan bidra med noe i denne forbindelsen også.

Et prematurt barn er ofte svært redd. Verden er veldig mye større og mer skremmende enn for et annet lite barn. Kanskje fordi det premature barnet mistet sine trygge rammer altfor tidlig. Jeg vil oppfordre alle til å ta hensyn til dette. Selv om det kanskje innebærer at man ikke kan få reist i akkurat DET spesielle 60-årslaget, eller ferien må legges om. Mange kan føle seg støtt, men med tiden vil alle forstå. Om man skjermer det lille premature barnet for alt som barnet kommer i ubalanse av så lenge det måtte være behov for det, gir man barnet en nødvendig omsorg som bedrer ikke bare den generelle livskvaliteten for resten av livet, men det letter barnets konsentrasjon i forhold til å spise og til å samle seg for å få sove. (For å gi noen konkrete eksempler: vårt barn var ikke med i noen butikk det første året, vi hadde nesten ikke besøk det første året, kontakten med andre enn husets beboere var derfor minimal. Ekstremt? Kanskje det, men vår sønn trengte det.)

Vår sønn er i skrivende stund 3 1/2 år gammel. En glad gutt.