Jeg vil gjerne få dele med dere hvordan det var for vårt barn å bli født 3 mnd for tidlig. Jeg vil minne om at jeg ikke har medisinsk kompetanse. Dette er vår og kanskje aller mest min historie.
Ord kan nok ikke beskrive hvordan det er å plutselig sitte der og se på sitt bittelille barn som egentlig burde ha vært inne i en mage en lang stund til. Barnet er så lite at du kjenner ikke tyngden av det, bare varmen. En varme som du kjenner lenge etter at barnet igjen er plassert i kuvøsen.
Et prematurt barn er ikke skrukkete, stygt eller rart slik mange inkludert jeg selv trodde før vår sønn kom. Det er et barn akkurat slik alle andre små barn er, bare bittelite. Fordi de har så lite underhudsett, er også ansiktsuttrykk mye mer fremtredende enn hos et fullgått barn. Vår sønn har aldri siden vært så lik sin far som han var den aller første tiden.
Noen av tankene mine fra den første tiden etter at han ble født:
