Enkelte av livets punkter setter sterke spor. Jeg synes imidlertid ikke det skal gjøre at vi lar være å belyse dem.

Et sted i sorgen ligger noe skjørt, noe vi mennesker kan samles om fordi vi alle er nettopp mennesker og derfor på et vis deler hverandres historier. Skal vi vise frem eller synliggjøre alt? Nei, det tror jeg ikke er nødvendig, men iallefall for meg holder dette bildet seg på den rette siden av det som det er riktig å kaste lys over.

Jeg tror jeg vil la bildet og teksten ved bildets side snakke for seg. Har du fortsatt for mange ubesvarte spørsmål etter å ha lest og sett, ta gjerne kontakt med meg.

Det er vanskelig å ta inn over seg at det kan skje så dramatiske ting med et barn. Det er så fullkomment naturstridig å se et lite barn forlate denne verden. Vårt barn ble født veldig tidlig. Det er med enorm ydmykhet jeg kjenner på følelsene i at vår sønn klarte seg gjennom vanskelighetene og ser ut til å ha sluppet noen skader. Det er så mange som må bære en sorg uten bunn resten av livet over barnet de aldri fikk lære å kjenne.

Et barns hvile, vil bestandig komme brutalt plutselig, uansett hvordan barnets historie har vært. Jeg vil også poengtere at selv om jeg har kjent grundig på angsten og redselen rundt temaet, er jeg blant de uendelig heldige som ikke kjenner dybden i denne sorgen.